FOR REASONS UNKNOWN

Det flommer ikke over, og det finnes ingen kontraster. Null sjeleliv. Bare endelig stillhet og musikk som gir filmreferanser. Livsreferanser. Liv man ønsker at man lever, slik at det man faktisk lever blir mer levelig.

“Det er vell slik det er å være voksen” sulker hun og pakket barndommen sammen og la den opp i den lille røde pappkofferten. Den rommet akkurat pikerommet hennes, og det smalt i låsen når hun lukket den igjen. Hun stirret på veggene i det tomme rommet

No. I didnt really mean “I like you” its just that when you said it it sounded so easy to repeat. It felt easy to say and to mean it. Eventhough I never did and ended up going to that other guy. The guy that doesnt tell me things, so I dont have to tell him things. And we dont have to mean anything, because I cant mean it.

Jeg kunne fortalt endeløse fortellinger om svensker i Oslo, eller om hun med rødvinshjertet i halsen. Eller kanskje om kameraten til søsteren min, eller han som slår hodet i andres. Hvis jeg hadde kunnet ville jeg skrevet om henne uten hår, eller den kvalmeste personen jeg kjenner.
Jeg savner jærbuen fra skien, og han som bor der solen treffer havet på vei ned, ned på den andre siden.
Eller kanskje om pandabjørnen, og isbjørnen, og superman og vikinger.
Men det gjør jeg ikke lengre.

“Det er bare ord, de betyr ingenting”.
Han ble bare sittende inntil veggen, som han fortalte meg hadde ordene ingenting å si lengere. De ble bare hengende der i den siste delen av den løse luften.
Knokene hans var såre. Han hadde elsket meg for mye. Eller ikke i det hele tatt.