Snart er jeg 22 år. Han sa at det var bare å sove, lukke øynene, høre på vinden, og så skulle det liksom bare skje. Man skulle sovne og drømme om dager som aldri kom. Jeg fikk aldri sove.
Det er mer hjerterått enn jeg trodde, å bo i Oslo.
Tennene mine er farget av rødvin og rosa boblevann, på bena har jeg blemmer etter varme og harde vårnetter. Vårnetter som plutselig ble så annerledes enn slik jeg håpte.
Men jeg er her, i Oslo. Jeg er ikke bundet fast eller buret inne blandt tomme meninger og hjerter som har sluttet å slå. Mitt hjerte slår hardere, og vondere. For våren, og netter da det er vått på bakken og marken er hvit av blomstene på Schous Plass. Blomster som får være der et par netter før de er blåst bort.
Jeg er så heldig som føler noe, for det må være så kjedelig når det aldri skjer. Når det ikke banker i brystet når hun stikker fingrene under bunadsvesten din, eller når det ikke banker mens knærne hennes skjelver da hun går fra deg. For siste gang. Kanskje for første.





